27/03/2026
I forrige utgave av Morgenbladet kritiserer Inga Strümke tankesmien Langsikt for å distrahere den offentlige debatten med dårlig funderte spekulasjoner om hva kunstig intelligens kanskje muligens kan komme til å by på av problemer i fremtiden.
Slik “futurisme” har vi ikke tid til, argumenterer Strümke: vi burde bruke vår begrensede kollektive oppmerksomhet på de problemer dagens store språkmodeller stiller oss overfor her og nå.
Til dette vil jeg innvende at problemet i debatten om KI ikke egentlig er “futurisme”, men at påstander om hvordan fremtiden kommer til å bli fremmes uten tilstrekkelig kritisk diskusjon om hvem som er avsender, hvilke motiver de har og hva de baserer fortellingene sine på. Ikke minst mangler den offentlige debatten alternative fortellinger om hvordan fremtiden *kan* bli.
Det er en viktig presisering. Som samfunn er vi ikke tjent med å avfeie diskusjoner om fremtiden som unyttig “futurisme”, slik Strümke tenderer til i artikkelen. Tvert imot burde vi i *større* grad enn i dag snakke om fremtiden. Langsikt fortjener ros for å utfordre den temporale nærsyntheten i mye offentlig debatt.
Men den type fortellinger om fremtiden som Langsikt fremmer, risikerer å henfalle til en særlig sleip form for retorikk: Ved å spille på usikkerheten vår i møte med fremtiden og forsikre oss om at avsenderen har alle forutsetninger for å drive kvalifisert gjetning (en “verdensledende” forsker), er det lett at vi lar oss lure av spådommene og tror at den som uttaler seg har en eller annen form for innsikt i fremtiden.
Det er ikke tilfelle. Ingen vet hva fremtiden vil bringe, selv ikke de som sitter tettest på teknologiutviklingen. I den grad deres fortellinger om fremtiden likevel blir sanne, er årsakssammenhengen ofte omvendt: fortellinger om fremtiden inspirerer og overbeviser folk til å jobbe for å virkeliggjøre den fremtiden fortellingene beskriver.
De som utvikler teknolgien er selv ofte helt åpne om dette. For eksempel VR- og våpenutvikleren Palmer Freeman Luckey, som i 2024 uttalte til The New York Times at “science fiction […] forårsaket fremtiden” ved å inspirere folk som ham til å lage det de leste om som tenåringer. Eller Elon Musk, som etter å ha hørt Haikerens guide til galaksen som ung gutt i Sør-Afrika, later til å ha viet sitt voksne liv til å bli mest mulig lik den galaktiske narcisissten Zaphod Beeblebrox – slik Jill Lepore viser i podcasten X Man: The Elon Musk Origin Story.
Fortellinger om fremtiden er altså farlige fordi de lett blir selvoppfyllende profetier. Dette gjelder særlig i kapitalistiske samfunn som våre, der økonomien står og faller på det sosiologen Jens Beckert kaller «fictional expectations», altså fiktive forventninger til den fremtidige verdien av dagens investeringer.
De siste par årene har fiktive forventninger til hvilke enorme gevinster en vil få av å erstatte arbeidere med maskiner drevet frem utviklingen av stadig mer avanserte språkmodeller. Men når investorer putter pengene sine i KI, er det ikke fordi denne fremtiden er uunngåelig – det er fordi noen har solgt dem en fortelling om at den er det.
Hvis vi skal ha en opplyst offentlig debatt om dette temaet, holder det derfor hverken med KI-profetier eller teknisk innsikt i store språkmodeller. Det vi trenger, er det UNESCO kaller “Futures Literacy”: En kritisk evne til å gjenkjenne fremtidsfortellinger og forstå hvordan de former nåtiden. Og en kreativ evne til å lage våre egne fortellinger om andre mulige fremtider – fremtider som kan inspirere og overbevise oss om å jobbe for noe mer enn å virkeliggjøre gutteromsfantasiene til dagens tek-oligarker.
I Morgenbladet 20.03.2026 kritiserer Inga Strümke tankesmien Langsikt for å distrahere den offentlige debatten med dårlig funderte spekulasjoner om hva kunstig intelligens kanskje muligens kan komme til å by på av problemer i fremtiden. Slik “futurisme” har vi ikke tid til, argumenterer Str...